Sommertrening


 

Johanne’s versjon

Sommeren er på hell. Jeg har fete hunder som sover dorskt i varmen – men ikke så dorskt som i fjor. Vi har nemlig ikke hatt ferie. Det vil si, vi har hatt ferie, og hundene har vært med.

Vi vet at det advares mot å trene hund i varmen. Men det betyr vel ikke at de må stå bom stille på kjettingen sin hele døgnet heller? I sommer har det vært kaldt, så varmt, og så vått. All treningslære tilsier at kondisjon er noe som må opprettholdes skal den vare ved. Likevel er det mange som starter høsttreningen med hunder som i verste fall knapt har rørt seg siden de kom i mål på Femundløpet. Da blir de første kneikene harde å forsere. Ofte skylder man på varmen. Men kanskje det er noe latskap bak argumentet, for jeg har ikke opplevd at  hundene har blitt for varme i de aktivitetene vi holder på med.……men så tar vi det pent også da. Man ser når de er varme, og det er ingen regel som sier at man ikke kan ta hyppige pauser. Gjerne før de ser ut til å trenge det.

Sommeren er til for lek og moro, det er lenge til vinterens konkurranser. Jeg er ikke velsignet med svært raske hunder (jfr. Snorres polarmygg-beskrivelse), men de liker å løpe. Så hvordan kan man løse problemet med sommervarme og ønske om å ha rolige hunder som ikke maser på naboens katt og ikke bjeffer på lyse sommernetter? Lek-trening! Så får de unektelig veldig gode poter; de herdes mer av sommertrening enn vintersnø.

Ambisjonene i sommer har vært at alle hundene skulle ut på tur minst tre ganger i uka. Vi har 12 hunder, så det betyr at flere må trenes sammen. Det enkleste er selvsagt å gå tur, med en og en eller to og to. Jeg har mange venner og slektninger , og mange liker å gå tur, så en uke lånte vi fars store fjell-hytte og dro opp dit med alle vennene. En tur til en fjelltopp med hund i sele og magebelte er gøy, i alle fall oppover når hunden hopper etter lemen og finner reinsdyrhorn, og vi er mange sammen. Nedover kan være slitsomt for knærne. I alle fall hvis jeg, eieren går først……Men selv trekkhunder kan lære ”bak” som kommando, især om man bruker en kjepp til å stenge passasjen framover og går på smale stier. Hoppe fra stein til stein i ur er finfin balansetrening, det liker hundene. SAKTE, da!

Sykling er bra; men ingen sykler holder mål; de er for lette, spinkle og har for dårlige bremser. Men jeg har da funnet et par stykker som går for en stund. Bremser er et must. Jeg har en med dempere og navbrems, og en med skivebrems. Det holder så vidt. Heldigvis er det en sykkelreparatør i nabolaget (”Felgen”) – for bremser må sees over ofte. Naboen min bruker hunder og sykkel med vogn når han handler eller flytter ting (det gjør han hele tida). Jeg bruker av og til sykkel til jobben, med hund. Da sykler vi forbi et vann der hunden kan bade under veis, eller vi stjeler vann fra hageslangen til en villa vi sykler forbi. Avkjøling er et must. Hunden sover gjerne på trappa ute ved jobben, i kjetting, den er sliten etter 20 km landevei om morgenen. Men ikke så sliten at den ikke kan ta turen hjem om ettermiddagen. Noen ganger tar vi toget!

Det er fordi jeg er sliten.

Jeg sykler mye i skogen. Da har jeg to hunder foran sykkelen og en bak (hun går bare bak sykler etter at en sykkel en gang datt på henne da hun dro for tidlig i båndet….). Heldigvis er det mange bekker og vann i skogen, hundene får kjøle seg så mye de vil i vann. De vet etter hvert hvor dammene er, og strener bort til dem. Det er bare å kaste seg av sykkelen, for ned i pytten kan det gå med et brak….alle mine hunder liker å bade, masse! Med sykkel trener vi intervall, rakse kort turer,  puls opp og kjøle ned. På fjellet var det supert, for der er vannet i elvene kaldt selv om det er varmt i været, og det er mye spennende å løpe etter, f. eks kuer. Nabosetra har tjue unge okser på løsbeite, og de har aldri sett så mange hunder foran sykler før. En dag måtte vi hive oss inn bak et gjerde mens en kvigeflokk og en okseflokk strenet forbi og ville hilse, eller hva de nå ville……En annen gang kom det et rådyr tvers over veien to meter fra Luke. Heldigvis hadde jeg hjelm på, og jeg datt på gress og grøftekant; men buksa blir aldri bra igjen og kneet ser ut som det burde sitte på en tolv år gammel Norway Cup keeper. Jeg bruker ikke Springer, for da drar hundene bakhjulet foran forhjulet (forsøk å sykle da?), men jeg har saget av fjæra på Springeren og montert den rett fram over forhjulet, festet med slangeklemmer. Det gir en viss kontroll over uventede valpebyks i feil retning. Sauer går forbausende bra, de står oftest stille mens vi passerer og da blir ikke hundene så interesserte. Harer, ryper og lemen, derimot……

Vi tok med vogna på fjellet, og vi har kjørt en del vogn i marka. Vogn er fint når man skal ha med telt og sovepose. Og vann, dersom det ikke er det der du skal kjøre (Hvor i Norge er det ikke vann? Jeg finner alltid en bekk, og finner ikke jeg det, så finner Zorro det – han elsker å bade!). Jeg kjører aldri lange vognturer om sommeren, heller korte og raske. Ned til bommen og tilbake, to-tre kilometer. Eller litt lengre langsomme turer på skogs- eller fjellveier. Fjellveier er ekstremt fine om morgenen i sommerferien, da er det nesten ingen trafikk og sauene sover enda. Naboens unger synes det er morsommere å sitte på vogna enn å gå tur med pappa. Bare ikke kjør i grøfta! Det gjorde et barn jeg i litt overmot lot få styre; han styrte feil vei i sakte fart, og vips så var vi ute av veien. Men det gikk helt fint selv om jeg fikk litt hjertebank. Jeg trodde jo han kunne forskjell på høyre og venstre. Den gang ei!

Vi bader ekstremt mye. Hundene synes det er ok å bade til buken, vasse og drikke. Bare når det er 20 grader i vannet og de har løpt fem kilometer kan det hende de tar seg en svømmetur. Unntatt Spock, som er glad i å stupe. Han bare jumper uti, men er raskt på land igjen. Vognturer er fint om kvelden og om morgenen, for da er det ingen andre ute, og det er kaldere. Om ettermiddagen slippes alle turritt-syklistene løs der jeg bor, og de kommer i store raske flokker som er farlig for alle andre. Så da døser vi med avisen i hundegården.

Her forleden var vi på kanotur. Vi hadde med en kanotralle på hjul, og brukte to hunder til å dra kanoen mellom vannene, på sti og landevei. Det gikk helt flott. De satt musestille i kanoen, unntatt da Chigga ”måtte”, da hoppet hun ut og svømte foran kanoen et stykke. Nå har jeg fått meg kajakk med stor cockpit slik at jeg kan padle ut med hunden i båten til midt på vannet, og så få den uti slik at den må svømme til land med kanoen på slep. Det er litt baksete, og jeg blir også våt, men det er finfin trening.  Det er et lite vann, da!

Så istedenfor å grine over at man ikke får ferie på grunn av at trekkhunder må fores om sommeren også, så finnes det ting og tang man kan gjøre med dem om sommeren også.

Ikke alle slektinger er begeistret for å få besøk av en med tolv hunder på slep, men selv mora mi blåste av hundehårene i sofaen,  og brukte avgredd pels til å isolere mellom tømmerstokkene i laftestua.  En hund som har løpt litt og badet litt og spist kveldsmat sover godt om natta, så det er stillere enn ellers.