Renrasede trekkhunder, rasestandard og bruksegenskaper


 

Noen av oss kjører renrasede polarhunder. I løps-sammenheng er det vel bare Grønlandshund og Sibirian Husky som deltar på åpne løp i et visst omfang. Samojed hunder er dog av og til med, og Alaskan Malamute har også sin egen form for konkurranse, nemlig å trekke vekt, mer enn å løpe fort og langt.

Siberian Husky gjorde sitt inntog på løpsarenaen i Alaska i begynnelsen av 1900-tallet. Det ble arrangert løp så tidlig som i 1906. Flere eksemplarer av rasen ble tatt over Beringstredet fra nordøstlige Sibir og deltok i løpet i 1909, kjørt av den russiske pleshandleren William Goosak. Han hadde kommet til Nome med noen små, lette hunder som var mye mindre enn de lokale hundene til gullgraverne og postkjørerne. De ble ledd av til å begynne med, men ble etter noen sesonger en hundetype som gjorde nesten rent bord i mange av den tidens løp. I 1910 vant et siberianspann kjørt av John Johnsen All Alaskan Sweepstakes. Den legendariske Leonard Seppala kom til Alaska rundt 1900, han var fra Skjervøy i Troms. Han er en av dem som brukte denne hunderasen og som gjorde det svært bra i løp. Hen vant All Alaskan Sweepstakes med siberian team i 1915-1917. Og så brukte han og noen andre hundekjørere siberians i det legendariske ”Seum run” for å redde Nome fra difteriepidemien  i 1925. De legendariske lederhundene Togo (Seppala) og Balto (Gunnar Kaasen) var siberian huskies. Det er dog fra Seppalas oppdrett og avl at de første sledehundene av huskytype kom til Norge på slutten av 1950-årene og at dagens Nome-slede hundekjøringsstil ble innført i Norge. Den like legendariske Helge Ingstad korresponderte med Leonard Seppala (korrespondansen er tilrettelagt av meg, og presentert i ”Hundesport” i anledning av Helge Ingstads 100 års dag 30 desember 1999). Den først siberian, Molinka, kom til Norge i 1957.

Siberian husky og de andre renrasede polarhundene er registrert som rase i den organisasjonen som både på verdensbasis og i Norge har monopol på slik godkjenning: Kennelklubben(e). Det betyr at det finnes en standard for rasen, som hundene bedømmes etter for å finne ut om den har en anatomi og funksjon som er i overensstemmelse med kravene. Oftest gjøres dette på utstillinger, der det bare er anatomi (utseende) som vurderes. De fleste typiske brukshunder av typen jakthunder har i tillegg andre former for prøver for å vurdere om hunden lever opp til sin standard.

Hunderasers utseende er et resultat av selektiv og planmessig arv og seleksjon i århundrer. I Sibir, der huskyen kommer fra, var det tundra og skog, og ofte svært kaldt, men ikke mange bakker og fjell. Chukchi - folket i Øst-Sibir avlet fram en liten lett hund som kunne trekke semi-nomadiske folkeslags jakt og tømmer drift i store spann/flokker, i ganske høyt tempo, og mellom trær på flat mark, og sove ute i snøen i kaldt vintervær. Den ble også avlet som barnevennlig, for i sprengkulda la man ofte barn og hunder side om side i gammene for at barna skulle holde varmen inntil den godt pelsede hunden. Man antar at siberian husky som bruks og sledehund er blitt til gjennom tusener av år med avl.

Et særtrekk er at den er nøysom i matveien, trenger lite for, og kan spise snø istedenfor å vannes når den er ute og løper.

Etter hvert som hundens bruksegenskaper ikke bare var nyttebruk, men også bruk i konkurranser, og kennelklubben fikk øynene opp for rasen, har sibirsk husky endret seg noe fra den opprinnelige typen. Avlen har dessverre i større grad vært preget av mennesker som vil ha en pen, pelset hund på utstilling istedenfor en hardfør trekkhund. I USA skiller man klart mellom ”racing” huskyer og ”show” huskyer. Hvis man vil vite hvordan en show-husky er blitt seende ut kan man for eksempel se Disneyfilmene ”Snow Dogs” og ”Eight Below”. I Norge har man i mye større grad beholdt den opprinnelige sledehunden sibirian husky, men på utstillinger er det en konkurranse mellom de to ulike typene, og en ganske skarp debatt. På hjemmesidene til den beste hundekjøreren i Norden med renrasede siberians kan man se tegninger og bilder av de mest ekstreme variasjonene av show husky og racing husky. Noen mener også at enkelte linjer av racing husky må ha innslag av alaskahusky i avlen, fordi forskjellene er store.

Men rasestandarden for sibirsk husky har mer med funksjon som sledehund i arktiske strøk å gjøre enn hvordan en hund skal se ut i utstillingsringen. Noen av kravene til sibirsk husky kan derfor være en pekepinn for egenskaper en skal se etter i en god trekkhund.

Hunden skal være rask og lett på foten. Det vil si at den kan trave ubesværet over lange avstander i snø og på bar mark. Poten er relativt stor, og har en ”trugefasong” der tærne spriker når den tråkker ned, slik at den ikke synker ned i snøen så lett. Noen huskies har blå øyne. Blå øyne er noe bedre å ha i områder med lang mørketid, fordi de ser noe bedre om natta fordi mer lys slippes gjennom. Det er imidlertid ikke noe krav til øyenfarge eller pelsfarge på husky. Pelsen skal derimot være en klar dobbeltkåpe, med tett varm fet underull som isolerer mot kulde og nesten er vannavstøtende, og stivere dekkhår som gjør at snø lett ramler av pelsen og ikke setter seg fast. Underpelsen felles om sommeren, så pelsen er mye mer luftig når det er varmt i lufta, og hundene tåler å løpe en del om sommeren også. Halen skal ha god pels, og kan både henge rett ned og fungere som ror når hunden løper, eller krølles over nese og snute når den sover. Det er god pels på poter også, og ørene er små, står rett opp, og er bevegelige etter lyd. Ørene er pelset utenpå og inni, slik at varmetap unngås når det er kaldt. Siberians trenger altså svært sjelden dekken, men de blir heller ikke varmere enn andre hunder i løp, selv om de nok foretrekker en viss grad av kulde for å yte maksimalt.

Kroppsanatomien er også viktig. Rasestandarden har ganske strenge krav til beinlengde, leddvinkler og beinstamme. I forhold til beskrivelsen, så er det den funksjonelle anatomien, nemlig den som gir fart, fraspark og effektive bevegelser som bestemmer standarden. Steile vinkler i skulder, overvinklet bakpart, kuhasethet, eller svai kort rygg med kort halefeste er anatomiske feil som gir mer vraltete bevegelser. Bevegelsen til husky skal være: flytende og tilsynelatende uanstrengte. Raske og lett på foten. Strekker godt ut i fronten og med godt driv bak. For og bakbein beveges parallelt uten at albuer eller knær er dreid inn eller utover. Beskrivelsen av siberian er omstendelig og detaljert, men hele tiden skjeler anatomien til funksjonaliteten til en utholdende, middels rask, hardfør og elegant sledehund: middels stor arbeidshund, raks og lett på foten, ledige og elegante bevegelser. Utfører sin opprinnelige funksjon i selen med å trekke en lett last i moderat tempo over store avstander (altså ikke ne typisk sprint hund). Kroppsproporsjonene og form viser balanse mellom kraft, hurtighet og utholdenhet.

Alle vet at å blande inn fuglehund, bordercollie, mynde og annet har gitt alaskahuskier som løper fortere enn siberians. Noen av disse likner til forveksling på renrasede siberians, andre ser nesten ut som forvokste harehunder med ører som flagrer og kort pels. Noen må ha dekken, potesokker og halm og til og med telt hvis de skal overleve lange, harde løp. Fordelene med siberians er at de kan ligge rett på snøen selv om det er veldig kaldt, at de spiser lite og kan gå veldig langt, at de ikke så lett overopphetes og at de nesten alltid har reservekrefter å ta fram når det røyner på, og at de har et jevnt, kjent fredelig gemytt. Ulempene er at de liker kaldt vær best, og at de ikke er så raske som er veltrent alaskahusky spann. En annen fordel er selvsagt at når en siberian husky er dyr i anskaffelse og registrering, har hunden en beskyttelse mort å bli valgt vekk i første runde, så det er nok et større antall siberians som får lov å leve lenge i sporet. Ulempen med å ha en rasehund er at mange som ikke trenker sledehund avler på siberians ikke for å utvikle en flott trekkhund, men for å få premie i utstillingsringen eller fordi de ”liker svarte hunder med blå øyne og tett pels” – dvs. show effekten, eller vil ha en sporty familiehund. Vi i NSHK forsøker å motvirke dette med å trekke inn bruksegenskaper i deklarering av avl, og er i ferd med å utarbeide en sledehundprøve som e kriterium i den sammenheng.

Hvis man ønsker å se en flott framstilling av konsekvensene for siberianhundens anatomi og utseende kan man sjekke www.vargevass.com, hjemmesiden til Karsten Grønaas, som er en av de store hundekjørerne som alltid har kjørt Siberians. Han har fullført både Femundløpets lengste distanse (sist 2005) og det lange Finnmarksløpet (2006) med sine siberians, samt vunnet en rekke løp for renrasede hunder.

Jeg vet at det finnes liknende rasebeskrivelser for andre renrasede sledehunder, men kjenner dem ikke i detalj.  Jeg driver med siberians og har noen alaskan huskies på kennelen.  Polarhundklubben kan sikkert fortelle mer om sine raser. For eksempel er det ikke lov å ta med andre hunder til Grønland nord for polarsirkelen med mindre de er kastrert, for at ikke den opprinnelige arbeidshunden som Grønlandshunder er, skal bli ødelagt av innblanding av andre hunderaser. Den opprinnelige grønlandshunden kan minne om en stor og kraftigere Siberian husky, og er en fredelig sledehund som kan trekke store lass på isen og i fjellene i vifteform sammen med mange andre av sin art. Da f. eks. kennel Quaquerlaq importerte Grønlanshunder fra Grønland for fem-seks år siden, så noen av dem ikke nøyaktig ut som den norske varianten av grønlandshund. Men gode sledehunder finnes også innen den rasen.

Mer lesing:

http://www.siberian-husky.net/

Maria Karlsson og Niels Hjelm: Siberian husky, gåvan från Tjukota. Bilda Forlag 2003

Michael Jennings: The Siberian husky. Able athlete, able friend. Howell Book House 1999

Michael Jennings. The New Complete Siberian Husky. Howell Book House 1992