Besøk hos Nathalie Norris, JP Norris og Kari Skogen


 

Willow, Alaska  Johanne Sundby

Jeg var så heldig å få lagt in et besøk hos denne berømte kennelen med Siberian husky i sommer. Jeg var på en tur i Alaska av mange grunner, og hadde avtalt å komme innom. Vi kom midt på dagen en lørdag, og Kari og JP var fremdeles i Wassila der de har en stor flott butikk med hundeutstyr; Underdog Feed, i en rød flott bygning ved veien.

Vi banket på hos Nathalie som fremdeles bor der kennelen har vært i en årrekke, og kom inn i en stu som bar preg av å være hjemmet til en kjent huskyperson. Her var det huskybilder, pokaler, premier, brev, figurer og alt man kan tenke seg. Vi hadde hilsner med fra Norge og bilder av valpene vi har fått etter deres hanhund Ash (Ping-Ping) som nå er i Finland.

Ute var det mange huskyer, og to geiter. Hanhundene var på en side og tispene på en annen side, og valper/unghunder var i to-tre hundegårder. Nathalie Norris har en ung dame som hjelper å fore hennes hunder, mens sønnen og Kari har egne huskyer. Alt i alt har de mange hunder; JP sa de foret over 80 hunder daglig i tillegg til de nesten like mange som Nathalie har. Etter en kort tid kom datteren til Kari, Lisbeth, en flott tenårings-jente, syklende bort. Hun skal gå på skole i Norge til vinteren, og kjenner mange av hundene.

Hun kjører ikke så aktivt selv enda, men kjenner de fleste hundene og er med på å fore og stelle. Mange av hundene var slanke, langbeinte og litt skyere enn jeg er vant til at mine er, men Lisbeth sa de ikke er så vant til fremmede, de er ikke sky overfor dem, noe som var lett å se.

Nathalie vet ikke helt om det er noen som skal ta dem gjennom Iditarod neste år. Sønnen mente det ikke var noen vits i å gjøre det hvis ikke man fant en musher som virkelig kunne dette, og som kunne investere et år i trening. Ikke noe vits i å bli med hvis ikke siberian spannet gjør det bra nok. Han er ambisiøs på huskyens vegne og mener at en siberian KAN bli like god som en alaskahusky bare man avler og trener med det for øyet. Så for to år siden startet de et massivt oppdretts-program og har mange lovende unge hunder og valper. De kjører for det meste sprint/mellomdistanse, og jeg fikk se et avisutklipp fra et slikt løp der det virkelig var sprut over hundene. Norrisene var ikke så glad for egne løp for siberians, de mente de burde konkurrere med alle andre sledehunder på lik linje. De selger ikke noen hunder for tiden, fordi de driver og oppdretter for bedre trekkhunder. Men det er mange hunder også i hundegården til sønnen og Kari, en halv km. fra Nathalie. Det er også for det meste siberians. Nathalie har kjøpt seg en ny firehjulstrekker som hun gjerne vil kjøre, og det er flotte treningsforhold fra kennelen. De deler løypenett bl.a. med Egil Ellis i Talkeetna. Jeg ringte også og snakket med husky-kunstneren og kenneleieren David Totten, kjent for sine nydelige litografier av Husky-hunder, som er eier av den kennelen som vi har en tispe fra (Kashwitna, som er en innsjø i Talkeetna-området).

Vi fikk hilse på en gjeng med meget viltre valper som Lisbeth slapp ut av hundegården. En valp måtte stå på kjetting fordi han var en hundegårds-klatrer. Ellers fyker valpene høyt og lavt. Det var så mange hunder å se at det var vanskelig å orientere seg. Kari sa at de av og til stiller ut hunder, men at de beste trekkhundene deres ofte enten er for store eller har for lange bein eller for kort pels eller noe annet; men at løpe, det kan de. Akkurat nå var mange i pels-felling,men det var en del store, og mange var slanke og så raske ut, uten at jeg fikk prøvd det ut siden vi måtte dra videre. Vi fikk tilbud om å kjøre litt med dem, noe jeg gjerne skulle takket ja til! Så jeg tenker at jeg får la bildene tale sitt. Sønnen til Nathalie har bare vært en gang i Norge, men både han og Kari er aktive på kjørefronten, så hvis noen av dem dukker opp bør vi benytte anledningen til å høre om kennelen deres.

Butikken, der vi snakket med Kari Skogen og HP Norris og sønnen var også verdt et besøk, med Robert Sørlies slede strategisk plassert, masse hundeutstyr, seler, spark, springer og så videre. Carolyn, venninna mi fra Texas, fikk også vekslet noen ord om kjøtt, fordi mesteparten av det kjøttet de bruker i hundeforet sitt kommer fra Texas, en gang reiste de selv ned dit og hentet det, det er en laaaaaang reise (se kartet!).  Norris har også tatt noen små filmer av noen av hundene sine som de har på nettet. På vei hjem møtte jeg forresten en hundekjører til, Per Otto Eng. han hadde også vært på loffen i Alaska – nå bor han i Hurdal – og han skal visstnok være handler hos Norris om ikke så lenge. Jeg kjente’n igjen på lua; der var det et spann og brodert Alaska med store bokstaver, samtidig som han bar på en Bergans-sekk og en fiskestang. Må være  norsk hundekjører tenkte jeg – og det var det!

 

Ikke alle kan ha så mange siberians på en gang. Antagelig må man bo i Alaska for å greie det. De krever plass og stell. Alle voksne hunder her sto på kjetting ved eget hundehus. Dere kan se av bildene hvordan det ser ut. Mange hunder – og greie, enkle forhold. Ikke mye dikkedarier, men alt det hunder trenger.