Lars Monsen light og litt Iditarod


 

I vinter har de av oss som er opptatt av trekkende hunder, media og friluftsliv fått vår dose av underholdning. Ikke bare har Lars Monsen og hundene hans gått Canada på tvers på TV og i virkeligheten, men vår store helt Robert Sørlie har greid å kjøre spann på tvers av Alaska fortere enn noen andre, og fått nettutgavene til Dagbladet, Aftenposten og hjemmesidene i Hurdal til å gløde. Ungdommen har fått et nytt idol, og han synger bare for hundene: Bjørnar Andersen er en typisk kjekk ung mann, og han kjører også meget bra med hundene sine.

Lange sledehundløp

Vi her hjemme blir også inspirert. Aldri før har så mange meldt seg på de lange sledehundkonkurransene i Norge, slik som Femundløpet (som er enten 30 mil langt med åttespann, eller over 50 mil med tolvspann) og Finnmarksløpet. Over 150 spann stilte til dyst fra Røros i februar, inkludert undertegnede. Mange kjører med det som kalles renrasede polarhundspann, det vil si at hundene faktisk er registrert i norsk kennel klubb og kanskje til og meg har vært utstilt – slik som mine egne siberian huskies. At vi ikke fullførte løpet er en annen historie og den handler mer om veitrafikk og uhell enn om de firbeintes evne til å trekke slede natt og dag.

 

Men en kar fullførte med stil. En svært kjent og aktet hundemann, og leder for avls og utstillingskomiteen i Norsk Siberian Husky Klubb: Hans Christian Ørjestad, ellers også kalt ”kongen” blant hundevenner,  stilte med et tolvspann med siberian husky til det lange Femundløpet. Jeg skal kjøre det som en tur, sa han, og jammen kom han ikke til mål før banketten med alle tolv hunder i god behold (det er forresten ikke helt sant at det var tolv siberians, for en tispe fikk et litt uplanlagt valpekull rett før løpet, og en reservehund måtte hentes inn; dette ble en Alaskahusky fra Robert Sørlies spann, men neimen om jeg kunne se hvem av dem dette var).

Hundemann på heltid

Undertegnede er for tiden leder for den samme klubben, og det gir jo privilegier. Hvert år får jeg nemlig være med kongen på tur i vinterfjellet. Det skal jeg komme tilbake til. Hans Christian Ørjestad er hundemann på alle måter. Han bor midt i et villastrøk i Oslo med tolv nesten lydløse trekkhunder. Han er av den oppfatning at hunder kan lære å være stille, og det er de. De er stille når de skal ut på tur også, for kongen trekker ikke opp ankeret og sier GÅ før det er et minutts stillhet i spannet. Positiv forsterking er å få lov å løpe, så når de er stille, så setter han av gårde. Kongen kan veldig mye om det å oppdra hunder til det man vil ha hunder til å gjøre. I hans tilfelle er det å trekke slede femti mil uten å mukke.

 

Kongen har fått et kapittel i Lars Monsens siste bok. Han brakk nemlig beinet på en sledetur i Romeriksåsen – vi var på vei hjem da han var på vei ut, kongen er ikke noen morgenfugl akkurat – og greide å ta seg ned til parkeringen med tolv hunder, 45 graders helling på bakken ned og beinet knukket. Litt av en prestasjon. Så snart beinet var grodd så var det ut igjen.

 

Hans Christian Ørjestad er også kjent fordi han driver en av Oslo’s større hundeutstyrsbutikker. Brukshunden, kaller han den, selv om jeg får kjøpt kattesand der også. I denne butikken henger de rundt og prater trekkhund, alle som er noe i små og store spann på Østlandet. Og Han Christian prater tilbake, gir råd om utstyr, reparerer istykkergnagde seler og glidelåser som har låst seg fast, og mekker sleder og kjettinger og hodelykter for barskt friluftsliv.  Brukshunden har alt det man trenger for lengre ekspedisjoner og kortere turer i villmark med hund, passe kaotisk men med bedre plass etter at han flyttet til dobbelt så store lokaler. Det kommer hunder og folk inn i butikken hele tiden, for å prøve seler, kjøpe ny trekkline,  eller for å prate eller kjøpe de berømte kjøttpølsene han selger fra fryseren sin. Selv forer han nesten bare med kjøtt, selv om han selger alt slags for.

 

Tur på fjellet

Men det er ikke i butikken vi treffer ham oftest, selv om vi også gjerne legger lørdagshandelen der heller enn i nabobutikken Smartklubb, der det er noe mer kø. Hans Christian er nemlig en sosial herre, og hvert år tar han initiativ til en villmarkstur med hundespann og gourmetmat. I motsetning til hundene spiser kongen bare vegetarmat, men godt drikke og smakfulle omeletter gjør det til en fest å dele mat og primus med ham. Femundmarka er favorittmålet. Man kan parkere hundebil helt i vannkanten på Femunden og kjøre slede i snøscooterspor på isen. I Femundmarka er det ikke mange skiløyper, og ikke mange folk midtvinters. Kanskje det er for kaldt? Da vi startet ut lørdag før palmesøndag i år hadde det vært minus 30 natten før, og gradestokken krøp ned til minus 25 den første natten vår. Heldigvis har vi tjukkpelsede hunder, og de fikk hvert sitt lille fleece pledd å ligge på i snøgropa si. Dessverre var det et par av hundene til en av deltagerne som ikke skjønte poenget og dermed spiste pleddet sitt istedenfor å ligge på det. Litt vondt i magen og nedsatt appetitt, men de kom da ut igjen i små biter.

I år hadde vi med Linka, 14, og Magnus, 15, med hvert sitt seksspann. Robert Nilsen stilte med minst 12 og undertegnede hadde 6, kongen hadde vel åtte. Mange hunder, men etter en dag foran tung slede med hundemat, menneskemat, soveposer, hodelykter, telt og godsaker ( Robert kjørte med en hel kasse øl!) er de temmelig stille om natten. Vi menneskene og et par av de mest bortskjemte hundene sover inne i det som finnes at koier i Femundmarka. De er ikke så godt kjent, så du må vite hvor de er. De tre spannene som kom en time etter oss til en av koiene, med slitne folk etter åtte timer på sporet visste at det var en ny koie en time oppover vannet, ellers hadde det blitt trangt: fem pluss tre mennesker på tre køyer! Andre enn hundekjørere møtte vi ikke, selv om dette var midt i påsken.

Vennetreff i marka

Tradisjonen tro møter kongen med følge alltid en rekke venner på sin vei. På en av buene kom Kjetil Klokkarvold,  primus motor for Femundløpet, sønnen Andre (også 15), og Runa Skyrud fra Trysil med enda flere spann. Andre hundespann fyker forbi, men det er egentlig ikke mange. Derimot ble det fest, med mye god mat og drikke. Man kan ha med litt når hundene trekker lasset. Ungdommene våre er svært vant med hund og friluftsliv og kan alt selv, fra å sele på, lage mat, fore bikkjer og kjøre spann. Slik har de blitt av å få være med fra de var små. Hundepraten setter de også pris på. Det er stas å treffe mange ekte villmarkinger. Vi kjører litt på tur i det som er traseen til Femundløpet, og ligger i lavvo. Finværet har kommet og kulden slipper taket. På svensk side er det flotte brede scooterspor, på norsk side er det upløyd mark og litt mye dyp snø. Vi slår av og til leir utenfor koieland. Ungdommen bestemmer seg for å sove ute rundt bålet vi har fyrt opp, og kongen sovner på reinskinn med en sledehund i hver armkrok før sola er gått ned. Kaisa og Oter er svært sosiale hunder.  ”Jeg er gutten i røyken i dag” sier han om retningen på bål-flammenes røyk. Magnus og Linka må fore bikkjene, for her er man i drømmeland. Men de kan den jobben, de. Hundene hopper av fryd over lyden av øks i frosset kjøtt.

Hundene har jobbet bra. Kongen er sikker på at med rett avls-strategi kan man få fram renrasede siberians som kan løpe like fort og langt som de mer konkurransepregede alaskahuskyene. Men da må kanskje noen av kravene til utstillingseleganse, som tjukk pels og korte rette bein, vike plassen for mer sportslige linjer. Uansett, våre fire renrasede spann glir lett gjennom terrenget, mange mil har de bak seg i sesongen, og enda mange flere blir det denne påsken. De over 35 hundene våre knuffer og krangler ikke, de stikker ikke av og de maser ikke. Sover eller dormer i kveldssolen, slikker poter og logrer etter en kos. Flere av dem elsker å ha natteleiet oppe på sleden, gjerne to eller tre på hver slede.  Bare Chigga og Varga kryper nesten ned i soveposen til matmor og slikker henne på nesa.

Los av reinsdyr

Vi klatrer opp på et fjell, får litt ekstra los-kraft av en reinsdyrflokk som går i motsatt retning, og av ryper som kakler i lia. Slår leir i en lett vind, skuffer opp snøblokker som lager liggegroper til hundene og leskavler til oss; Vi nyter nesten full måne og utsikt over hele Feragen og Femunden, og klarer ikke få kommet oss innendørs lenge av gangen, det er bare så vakkert. Vindstille og stjerneklart, silhuettene av hundene og sleden mot snøskavlskanten, konturene av den lille tømmerkoia over tregrensen der røyken stiger rett opp – klar vi må sove ute en natt til selv om det igjen er litt kaldt. Vi får en god natts søvn før vi setter nesa mot bilen igjen siste dagen, før kongen skal ned for å feire hjemkomsten til Iditarod farerne påskeaften: ”De fikk jo et par messingkroker av meg til trekklina si, så jeg er vel å regne som sponsor” sier han med sin alltid tilstedeværende humor. Rask nedfart fra fjellet, i full galopp over tre vann, kongen og undertegnede legger oss oppe på sledene i solsteiken og lar hundene gjøre jobben i scooterleden, jeg får til og med lest et kapittel i en bok om Alaska og hørt på musikk fra radioen på de tre milene med vann vi farer over.

Vel framme vad bilene er det opp med primus, fram med kaffelars og lemping av slitne hunder inn i bil-kasser med strå og halm. Kongen sier at han har fått slappet av, og vi sier oss enige. Uka har vært alt for kort, men det har da blitt noen mil på oss. Ikke har vi kastet hunder ned stup (det er vi vel egentlig litt i mot) eller skutt etter ville dyr, og ikke har vi fisket med isbor eller blitt tatt av ras. Ingen ting har vært farlig. Små uhell som at primusen ikke virker fordi det er feil dyse eller feil drivstoff, eller at tuppen på den ene skia brakk da den kom på feil side av et tre, kan kongen fikse seinere, tilbake i butikken og blant verktøyet.  Istedenfor å kjøre som i Iditarod: i ti timer og hvile i fire, har vi gjort det omvendt, kjørt i fire og hvilt i tjue, eller noe sånt. Deilig. A dog life, eller mitt liv som hund. Hundegalskap på sitt beste.