Femundmarka


 

 – åtte dagers mars-tur med tjuetre huskyer – og Johanne Sundby, Hans Christian Ørjestad og Niels Møller.

Hans C kom med en åpen invitasjon i bladet, og vi andre hadde allerede satt av samme uke til tur. God match. Femundmarka er et eldorado for hundekjørere, især utenfor høysesongen av ferierende. Dette er ekte villmark, store områder med skog og vann og åser og steiner. Furumoer og litt bjørk. Og skuterspor over det hele. Spekket med  fiske, jakt, beite og fangsttradisjon.

Det var alt for få fra Husky-klubben som ble med da det endelige manntallet skulle gjøres opp og planleggingen konkretiseres. Men desto bedre for de tre menneskene som kom seg avgårde, for det var GOD plass i marka! Vi valgte å bo på koier, for dem er det mange av, og Hans C vet hvor de er. Jeg vet det nå, på kartet og i virkeligheten, og neste år kan det henne flere får være med å dele på hemmelighetene. For maken til flotte og pent beliggende steder: koier med tømmervegger, senger med madrass, vedovn og ved (selv om den var litt  rå og fuktig noen steder). Og en ny koie hver kveld! Første kvelden dro bare Hans C og Johanne til oset av Røa, en elv som renner ut i Femunden og ei brygge om sommeren. Johanne kjørte da med to sleder etter sitt ni-spann, for Niels kunne ikke komme så tidlig. Da ventet vi forgjeves på Niels, han kom først morgenen derpå, etter å ha forsovet seg på Jonasvollen fra kvelden før, det var for kaldt til at det var forsvarlig å legge ut alene på ski i mørket. Skiene ble satt igjen.

Maksvær og hyggelig følge

Vi hadde maksimale forhold. Det holdt seg godt og kaldt, med ned i minus 23 om natta men ikke kaldere enn minus 5-6 om dagen. Sol fra nesten skyfri himmel hele uka! Masse snø,  null vind, og mer snø kom det en natt mens vi var i hus. Det kunne vært enda flere skuterspor etter snøfallet, men  fordelen var at vi ikke traff mange andre. Vi startet fra Jonasvollen på vestsiden av midtre Femunden, og da vi dro kom det inn et spann med alaskahuskier. Så traff vi ingen på et par dager, og senere møtte vi et par snøskutere som brakte tørr ved til koiene. Vi kom over en mann med sju-spann i en koie, han bød på kaffe. Men vi hadde koier uten andre tilstede hver natt. Siste kvelden nede ved stranda på vest-Femunden kom det to karer med 16 hunder foran en slede, men de dro et annet sted da de så gjengen vår. Disiplinerte hunder der i gården, en var en pointer med egen kasse til å sove i! Men våre hunder var greie. Hans C er en mann som virkelig kan hunder, og som har et utrolig godt lag med hundene sine. De er rolige og vennlige. Aldri en hevet stemme, aldri et vondt ord til noen, masse kos og prat; da er det godt å være i nærheten for både hund og folk. Og trekke kan de, det er helt sikert. Og han har heldigvis stor sans for og tilgang på utrolig bra utstyr og finesser. Ny strøken diger selvlaget luksusslede hadde ham med også! For en glid! Og for en kjennskap til området!

Valpetraumer

Valpene (tre) løp løs og ble mer og mer modige for hver dag, men de var jo bare 4-5 mnd. gamle. En av dem, Oter, ble borte en dag på turen. Heldigvis hørte vi henne hyle, for hun hadde ramlet ned i en åpen bekk og lå og kavet i isvannet. Etterpå var hun like hel og like glad og løp seg tørr igjen. Hver gang Hans C stoppet, var hun oppe på sleden og slikket ham i fjeset.

Tre av Hans C’s tisper hadde løpetid, og den ene hanvalpen opplevde sin første løpske lukt og gryende kjønns-interesse med det resultat at hans lille oppblåste snabel ikke klarte å rulle seg inn bak den trange forhuden igjen. Han hovnet opp utenfor der forhuden strammet, og han likte det ikke noe særlig, pep og ble sliten og redd. Med minus tjue var det stor fare for akutt snabel-forfrysning, så han måtte inn og smøres med salve fra den medbragte legen, og behandles med snabeldytting, klype på forhuden da alt var inne igjen, og tolmodighet. Han skal visstnok få navnet (”Tisse”-)Tass etter dette. Det tok to dager før alt var på plass. Men da var han helt i form igjen og klar for større eventyr.

Sledekræsj.

Vi kjørte to seksspann og et åttespann. Johanne hadde med ni hunder, hans C 11 pluss tre, og Niels fikk låne tre av hver. Han var novise på slede, men kjente tre av hundene fra tidligere turer. Heldigvis er han utdannet ingeniør, så da sleden klappet sammen etter et møte  bak en stor stein og med et digert tre (hvorfor sto de midt i løypa???) kunne han lappe den sammen igjen. Først måtte han lære å kjøre uten brems, for hele håndbøylen brakk i fem! Men Hans C fikk sleden med hjem for mer elegant permanent reparasjon. Nytt sledebelegg er visst lurt også, slik at vi kan gli litt i oppoverbakkene. Frontbøylen til Johanne var allerede kaputt, men det var intet stort problem for bremsen er god nok til å stoppe i tide! Det som er verre er at sleden er så tung  og vanskelig å styre så hver gang vi kjørte oss fast måtte vi nesten grave den ut. Johanne hadde nemlig ikke toboggan, og den type slede var en fordel med all den snøen å synke i utenom sporene. Det ble bedre med en ompakking med alle de lette tingene i fronten og foret bak i sleden. Og en tur på hundekjører-autostrada ned fra fjellet fikk vi også erfare. Hei og hå så fort det gikk da!

Pauser og hvil og leir

Luke tror vi skal ta pause og ruller seg i snøen i hver eneste stopp! Men tålmodige Hans C venter og venter. Og Sirene og Jonas uler og er ivrige etter å ta igjen kameratene sine. Brattalid -mennesket og - hundene er nok vant til flere pauser underveis enn Femundløps-gjengen. Kakao på termos og kvikklunsj er da godt! Vel framme: deilig mat på primus: pizza, rett i koppen, kaffe på sengen, stekte poteter. Radionyheter, men ikke mobildekning. Fredelig. Samtaler. Historier. Hundeglam fordi det er sååååå kaldt å ligge ute i tjue minus. Reinskinn på slede er mer komfortabelt, det er bare det at valper liker å lage bitte små og mange skinn, og vi liker å ha et stort et! Rekkehus-tispene bodde inne under og i soveposen til Johanne. Leiah fant en tom søppelkasse som hun kunne sove i. Kom Hans c fram med øksa og frosset kjøtt ble hundene maniske. De ble sultne av så mye tur så klart. En sving innom Sverige var vi også, men bare 30 meter av EU før vi fant ei bastu-hytte til folk og fe vel tilbake i Norge.  Morgenene ble lange og dovne, i morgensol varmet kjølige nattefrosthunder opp sine flanker og strakk seg mot varmen og luktene av villmark. Hjem igjen, men vi vil tilbake!

Uka gikk alt for fort. Siste dag var det bare å suse sørover selve Femunden på gode skuterspor i et par timer, for å nå bil og tilhenger og kjøre tilbake til Oslo. Vi var kjempefornøyde med alt! Neste år bør mange fler bli med, dette er en tur jeg ikke ville vært foruten! Tusen takk til Hans Chrsitian fordi han tok oss med. Vi er ydmykt priviligerte og veldig takknemlige. Og så god trening for hundene, dette var bare gøy og lystbetont og hyggelig.