Femundløpet 2006


 

...og siberian huskies av Johanne Sundby

Femundløpet er et laaaangt sledehundløp i Rørostraktene hvert år i Februar. Før har det vært 30 og 50 mil langt, og i år var det økt til 45 og 65 mil. Det er veldig langt midt på vinteren, men snø, kulde og is. Og masse oppoverbakker. At det går nedover på den andre siden er også en utfordring. Du kjører enten med 8 hunder eller 12 hunder, avhengig av distansen. I år var det nesten 150 spann påmeldt. Og ståk og spetakkel før start både torsdag for det lange, og fredag for det kortere løpet.

Jeg startet og fullførte F400 i år. Det var gøy. Før start logget vi 230-240 mil med trening, startet tidlig på høsten og hadde mye muskeltrening med vogn eller sykkel, seinere sledeturer. Ikke mange nok lange, men mye korte ”fun runs” innimellom – det er korte og raske turer for å la hundene få oppleve at det bare er gøy, ikke alltid slit og langt.

Gausdal Maraton, et løp i januar, 25 minusgrader og 18 mil, var lengste gjennomkjøring før start. Men det gikk ganske bra der da. Mye foring med kjøtt/fett i høst. Feite, sterke bikkjer. Masse muskler, ok kondisjon, men utholdenheten, holdt den?

En ting: vi har vært mye på tur før. Hundene er rutinerte spannhunder, kan kommandoer, kan gå etter spor og uspora, kan legge seg ned og sove når vi stopper (mer om det seinere). Jeg tror dette er en stor fordel. Vi har vært på ukesturer flere ganger. Takket være vår mentor, Hans Christian Ørjestad fra Brukshunden. Vi lånte to erfarne hunder av ham også. Så hadde vi åtte. Hans har gått Femundløpet før. Det merkes. De gled greit inn, ingen problemer. Flotte rolige hunder.

Løpet var langt, mye opp og ned, mye is først, og mye snø og vind etter hvert. Lars Monsen lå værfast på den lange etappen, sammen med mange andre. Mine hunder bare gikk og gikk. Og gikk og gikk. Mer utholdenhet enn fart, selv om farten de første 15 mila var grei nok, den. Mye fortere enn jeg hadde tenkt. Ikke for kaldt unntatt lørdag morgen. Da frøs jeg bittert på beina over innsjøen Isteren, og ba bikkjene sette farten opp. Flott soloppgang, men alltid et fjell foran sola slik at kulden ble der.

Vi bryr oss ikke så mye om oppoverbakker, de går greit, har vært mye på fjellet. Hadde for tung slede, måtte laste om en del. Hundene spiste masse underveis. Kjøtt, kjøtt, kjøtt. Tørrfor bare på sjekkpunktet, med mye vann i. De spiste snø hele tiden og ble aldri uttørket eller matleie.

Luke går alltid bak. Stor og sterk. Da alle de andre streiket i en bratt kneik to mil fra mål, trakk Luke sleden opp hele den 100 meter lange bakken alene, mens de andre så på. Etterpå rygget han tilbake til sin plass som ankermann, han vil ikke gå foran som leder. Dum, snill og god. Spiser, sover, pisser og trekker. That’s Luke. Leiah vil sove når det er mulig, sønnen hennes Tipp, lederen, ville ikke fortsette når vi passerte spann. Han skjønte nytten av å gå bak et annet spann og slippe å tråkke løype. Han er bare to år. Han må lære mer. Men det var mye kompiskjøring underveis. Under vanskelige forhold holder selv hundekjørere sammen. Snø, vind, dårlige spor, natt, dårlig lykt, lite søvn. Hvorfor gjør vi dette? Men det er veldig spennende; i pakt med natur og dyr.

Zorro fikk en håndleddskade på den harde isen på Isteren, som ikke ble bra av innlånte leddvarmere, så han gikk ut på Søvollen, det flotteste sjekkpunktet med god stemning hele veien. Synd, for han er det fart i. Han er ok nå, fire dager seinere. Full av pepp. Suesuki’s håndledd, derimot, som også var ømme, ble ganske bra, og hun gikk til mål. Lita som hun er, spiste hun som en hest på løpet og i tre dager etterpå. Like tynn likevel. Men hun er nesten usynlig i spannet så grei og rask og blid som hun alltid er, den lille damen. Spock sviktet aldri heller.

Vi slo Robert Sørlie. Se her om mitt møte med Team Norway: Mange spann stoppet opp og la seg til å hvile om natta på Hummelfjell. Slitne og lei. Dårlige spor. Mine hunder så det, og ville stoppe, de og. Nei, sa jeg. Men på et øde og forblåst sted: der måtte jeg og hvile litt. Da kom Roger Dahl fra Alta, og Robert Sørlie forbi. Jeg var lei av å sitte i plastposen eller regnfrakken som kalles overlevelsespose, og vekket hundene igjen etter 30-45 minutter - og løp foran dem 30-40 meter til de gikk av seg selv. Snart tok vi igjen Robert Sørlie(!!!)- og fulgte ham over fjellet. Og de vi kom på snaufjellet og det ikke var spor, visste ikke Roberts hunder hvor de skulle gå. Mine hunder, derimot, kan gå på stikker, så jeg slapp forbi og ledet an ned til Os, og kom i sjekkpunkt-mål der før Robert! Robert lovte å kjøpe et siberianspann av meg om jeg kunne gjenta bragden dagen etter. Men da var det bortover og løype....... Men det er vel eneste gang et siberianspann kjører fra Robert Sørlie i snøføyka i et løp........Robert fortalte selv historien på banketten.....!

Vi kom til mål på denne måten: Da Ole hund kom ned på vannet fra Grådalen, det som går inn til Røros, våknet han fra en slags dvale han hadde ruslet i noen timer. Ojsan, her har jeg vært før, tenkte han, mon om det ikke snart er slutt på dette her (han gikk der året før i Femund 500)….? Så han startet å dilte. Spock, som har gått Rørosløpet to ganger, tenkte vel det samme, så de to gutta som aldri har vært perlevenner før, dro sleden innover Møllenmannsdalen i fin stil. Reservekrefter fantes, så vi dro inn og kom i mål til en god middag og en god natts søvn. Takk alle hjelpere, mest takk til hundene. Dere er noen flotte luringer. De store hundekjørerne vant. Pete Jahnsen og Bjørnar Andersen ble en og to på det lange løpet. Resultater finnes på www.femund500.com.