Om barn og hund



 

Jeg er glad i barn og jeg er glad i hunder. Jeg er vokst opp med hunder, og mine barn er vokst opp med hunder. I løpet av alle disse årene med barn og hund har jeg lært meg noen måter å håndtere det på slik at det går helt fint. Målet er positiv samhandling mellom barn og dyr, slik at begge parter blir glade for det. Tragedier, usikkerhet og  redde mennesker vil vi ikke bidra til å skape. Vi vil legge forholdene til rette for at det alltid skal gå fint og være til glede for barna at de får treffe hunder. Vi har flere hunder av typen sibirsk husky,og driver oppdrett, og det er stort sett en hund som er glad i og grei med barn, men det er tross alt en ikke helt liten hundetype.

Hunder er dyr

Hunder, som andre dyr, blir tidligere voksne og modne enn barn. Derfor må man starte tidlig og vite hva man vil. Jeg vil ha hunder som er maksimalt trygge på barn og vant til dem. Hunder som skal leve sammen med mennesker bør tidlig preges på mennesker. Barn er veldig glade i valper, og alle valper bør møte barn fra de er svært små. Det MÅ være gode glade møter for valpen, den må aldri bli redd, plaget eller utkjørt.  Jeg har tisper som er vant til barn, så jeg kan bringe trygge barn inn til tispen allerede når valpene er to-tre uker gamle. Barna får sitte på golvet og ta valpene i fanget, men de får ikke plukke valpen ut av valpekassen selv før tispen er trygg i situasjonen eller ikke er tilstede i rommet. Bittesmå valper liker å ligge i armkroken og sove mens de blir klappet og kost med. Ofte tar jeg tispen ut en tur mens barna er inne, men bare hvis jeg kan stole helt på barna slik at de ikke gjør noe annet med valpene enn det jeg har sagt er greit. Som oftest tar tispen det helt med ro at barna er der bare de sitter stille og ikke kjaser. Med de tispene som kjenner barna er det faktisk slik at hun ofte liker besøk, men de færreste tisper liker at man tar valpene ut av kassen. Når valper blir fire-fem uker gamle kommer de jo ut selv og løper omkring. Da slapper tispen ofte helt av. De liker de å leke litt, og da er det både kos og lek med barna som står på programmet. Vi har interesserte nabobarn, og barn i slekten liker også å komme på besøk hos valpene. Når de er store nok til å være i hundegården er det ofte to-tre barn innom hver dag. De er ikke veldig lenge, men etter kort tid kommer valpene løpende av glede når barna dukker opp. Hunder LIKER mennesker.! Allerede ved fem-seks ukers alder får valpene gå små turer med barna, og før valpene leveres har de allerede fått forsøke ”sitt” mot å få godbit. Turer og godbit – det liker valper veldig godt.

Godbiter

Vi bruker mye godbit i møtet med barn. Barn klarer fort å lære valpen en del triks. Ulempen er at man kan få litt tiggete hunder, men jeg er ikke av den oppfatningen at tigging er så forferdelig når hunder ikke er inne under middagsbordet, og jeg vil heller ha tigging enn valper som biter. Da jeg bodde i rekkehus lot jeg alle barna i borettslaget bli kjent med hundene gjennom å gi dem godbiter og lære dem triks; på den måten forbandt hundene barna med gøy og mat, og var glade når barn kom bort til dem. Sitt, dekk, gi labb, kom her, rulle rundt, gå mellom beina, stå – barna får vite at de kan gi godbit når hunden har gjort det riktig, og jamen greier de ikke å lære dem en hel masse. Barn over sju år fikk lov å gå tur med hundene også; men jeg bandt hundene fast i belte rundt livet til barnet etter et par tilfelle med ”ojsan jeg glapp henne….” Og jeg krevde at større barn eskorterte hundene dersom de små barna ville gå tur. Og jeg lot aldri barna ta hundene med seg uten at jeg var hjemme og tilgjengelig i nabolaget. I alle de årene vi bodde der var det minst sju-åtte barn som var faste turgåere med huskytispene våre, og det gikk helt fint. Hundene kjenner fremdeles alle barna og logrer lykkelig når vi besøker gamle tomter. Og dessuten har de fått nye barnevenner der vi nå bor. Men en regel er helt klar: barn får ikke være sammen med hundene alene. En gutt med litt problemer med seg selv sparket en fotball hardt rett på Varga flere ganger med vilje – hun er heldigvis bare blitt redd fotballer etter det, ikke barn.

En hund som glefser er ikke moro.

Verre gikk det med en annen hund jeg hadde for mange mange år siden (dette var en helt annen rase). Det var før jeg hadde allverdens erfaring med valper, og hunden hadde ikke sett barn før den kom til oss, men den gikk fint med våre barn. Vi bodde da vegg i vegg med en barneskole, og ukjente barn gikk en dag inn i hagen vår der hunden satt eller lå og sov, den var bundet.  Et barn satte seg oppå hunden og nappet ut værhårene dens med en klesklype han fant i hagen! Sikkert ikke særlig hyggelig. Barnet var en ”sånn som ofte ble anklaget for å mobbe andre barn”, det vil si litt uberegnelig og litt slem. Noen barn har en liten sadist boende inne seg, dessverre.  Men hunden glefset etter ham, og den begynte å innimellom knurre og glefse etter ukjente barn etter det. Skolen var der fremdeles,  og vi syntes vi måtte kvitte oss med den, til våre egne barns store sorg. Og min egen forskrekkelse. Vi satte opp gjerde mellom oss og skolen da vi fikk neste hund. Vi kunne ikke ta noen sjanser. Men fordi vi ikke kan se på barn om de er glade i dyr eller om de har et problematisk forhold inni seg som de tar ut på hunder eller svakere sjeler enn seg selv, er jeg veldig nøye med å overvåke situasjonene. Mine hunder skal ikke bli plaget av barn, og barn skal ikke bli skadet av dem!

Hunder biter og jager  mer enn vi gjør!

Bikkjer er jo annerledes enn mennesker; de bruker biting seg i mellom for å leke, og for å markere rang og uenighet. Ofte biter de bare i pelsen, eller i klærne til barn dersom de ikke stoppes på det. Og noen ganger biter de hverandre hardt! Vi mennesker har flere måter å si fra på; vi snakker, men hjelper ikke det kan det hende vi kjefter, hyler, skriker og klorer og slår og sparker, ja, noen skyter til og med, men vi biter ikke så ofte.

Jeg tolererer overhode ikke hunders biting i meg eller andre folk, selv ikke i lek. På den annen side kan barn være et komplisert vesen å forholde seg til for en liten ung hund som strever med rangordningen sin; og barn sine fjes er ofte i hundehøyde. Derfor MÅ ikke hunder få anledning til å være alene med barn som de ikkekjenner og er vant til. Hunder er i utgangspunktet kjøtt-etere og tilhører rovdyrene, derfor har de velutviklet  jaktinstinkt, og hunden er genetisk sett en flokk-jeger av litt større byttedyr. Katter er også jegere, men katter jager oftere alene, og mindre dyr som mus og fugler. Instinktet vekkes oftere dersom noe løper eller rører seg vekk fra hunden, et instinkt mange barn bruker når de leker med katt eller hund og ball eller pinne. Et barn kan være ganske urolig og en hund kan bli forvirret av et barn som løper. Ofte er det lek, hunder leker ved å løpe etter hverandre og bite hverandre lett i baken; de fleste hudner har en sterk sperre mot å bite gjennom huden på sine venner når de leker, men de klyper ganske bra. Det merker man når en hund biter en i jakke-ermet i lek også, det klyper men med en gang de kjenner motstand stopper de opp.  Men dette er også en lek som er myntet på å lære å jakte. Dette jaktinstinktet kan dempes, og en kan lære en voksen hund hva det er lov å jakte på og hva man ikke kan jage. Men det slår ikke alltid an. Like lite som man kan stoppe en katt fra å løpe etter undulaten som har kommet seg løs i stua kan man stoppe en husky som har fått teften av naboens kanin som her kommet seg ut av buret! . men når hunden kjenner barnet og har akseptert at barnet er over det i rang, og barnet ikke er redd hunden men lærer å håndtere – og bestemme – over hunden, går det alltid bra. Vi slipper ofte mange barn inn i hundegården vår sammen med hundene – de har en stor løpegård, og barn og hunder leker glade inne i gården. Noen av de mest betrodde barna får gå inn der alene, men de er der daglig og kjører slede og snørekjører med hundene, og tar dem med på tur. Hundene er HELT fortrolige med dem. I alle de årene vi har holdt på med dette har vi ikke hatt et eneste bitt – av folk. Hundene knuffer littt og glefse-biter hverandre innimellom, over kjøttbein og sånt, men alle hundene er vant til at vi tar fra dem mat og kjøttbein ut av munnen, og tolererer det fra oss mennesker. De har øvd på det siden de var små! Selv barn kan gjøre det, men vi tester det ikke akkurat ut med vilje da, hos de voksne hundene. 

Lære:Ikke bite!

De valpene som biter – og det gjør valper som leker – får høre ordet ”nei” ganske strengt, og valpene får ikke kos dersom de hopper opp. Det er det de lærer fra starten av som blir sittende i hue på dem……På den annen side kan selv store litt vanskelige hunder bli spake som lam av å være sammen med barn som er ”matter of fact” med dem. En av våre hanhunder er egentlig en litt vanskelig hund, han er hakket for hanhund-dominant for min smak, men ikke problematisk overfor noen mennesker, og helt  grei i spannet. Men vi bor i ”fuglehundland”, og det er mange løse hunder her omkring. Vår elleve år gamle handler-jente har sterkt grep om ham; de to er bestevenner, og han er svært grei å ha med å gjøre når hun går med ham. Vi har kjøpt et munn-bind til ham som hun kan bruke når hun er redd for å møte andre – løse – hanhunder, men hun bruker det sjelden. Hun bare holder ham fast og sier ”hold opp” og så roer han seg ned.

Hund til glede. Og slede
Noe annet vi legger vekt på, er at barna skal ha glede av hundene. Vi har jo mest tur-hunder, og er ikke så veldig opptatt av konkurranse og løp. På den annen side er vi svært glade i tur. Og vi har jobbet mye med barn og tur. Barn blir ofte mer motivert for tur og friluftsliv dersom de kan ha med hund. Oppoverbakker på ski er morsommere når en hund drar en, og sykkelturer og gåturer er spennende med en firbeint kamerat. Dessuten synes barn det er gøy å kjøre slede. Min erfaring er at med litt lydige hunder kan barn ned i seks-sju  år kjøre to-tre spann, dersom han eller hun kjører en slede som går bak en annen slede der det er et voksent menneske. Det beste er å ha barn med på sleden når en voksen kjører, eller å la to barn håndtere en slede sammen. To barn på 10-12 år har i flere år kjørt fire og fem-spann her hos oss. Sist helg var vi ute med tre sleder, med tre hunder foran hver slede og barn bak. Barn liker å mestre oppspenning, på-seling av hunder, snøanker, og kommandoer. Vi har hunder som står rolig inntil de blir bedt om å gå; det går litt ut over farten men øker kontrollen. Kontroll er viktig når barn kjører hund. Det skal ikke oppstå angst situasjoner. Vi lærer barna opp til å stoppe spannet, ankre opp og holde hundene dersom vi passerer ukontrollerte løshunder i sporet.  Det klarer de fint. Folk stopper og roser dem!

Vi holder ofte små kurs for barn og foreldre på skogsbilveier – oftest er det tidligere vaplekjøpere som vil lære mer. Og vi tar med barn og foreldre på tur på ski. En søndag var jeg ute med en tidligere huskyeier som nå er hundeløs, og hennes mann og to barn. Alle fikk hver sin hund, og fem og sju åringen gikk langt oppover og innover i Nordmarka. Ikke minst nå er demonstrasjonseffekten god også; når folk ser at små barn går glade med middels store polarhunder uten noe problem blir de selv litt tryggere på hundene og samhandlingen med dem. Mange stopper og sier ”å så flinke hunder  /  barn”- og det er jo hyggelig. Jeg har lært et par av de voksne tispene å gå bak meg, med barn etter seg igjen, og de stopper når barnet faller, og løper ut til siden og ved siden av barnet i nedoverbakker, på den måten er trekk-kraften bare virksom oppover og bortover. Så en av tispene vandrer lange turer med Oda, som tross alt bare er fem år. Men vi går sammen med henne da. Hunder er veldig lære-nemme slik.  Jeg har lært dem å kunne løpe bak meg i nedoverbakker også; for i bratte bakker på fjellet er det den eneste måten å kunne snørekjøre med tre-fire hunder på uten å bli til en levende bobslede. Det er barna glade for, for de bruker hundene til sine små tindebestigninger. Barna i vår familie spurte ikke om JEG kommer med på hytta i påsken: de spurte ”kommer Chigga og Varga i år også?”.