Sommer i Alaska


 

-          eller hva gjør de store hundekjørerne ”off season”?

Jeg er så heldig at jeg har en venninne i Texas som igjen har en venninne i Fairbanks, Alaska. Denne venninnen bor i et stort typisk Alaska-hus utenfor Fairbanks, men selv om hun har to hunder (en Shafer og en husky) er hun ikke noen hundekjører. Derimot jobber hun på samme seksjon på Universitetet i Fairbanks som Carsten Blom-Ruud, og han har jo vært en tid der borte. Vi ble invitert til å tilbringe noen sommeruker 2004 i Alaska sammen med henne, og i slutten av juni, en varm sol-blank dag, landet vi på flyplassen med campingutstyr og fiskestang.

Mitt mål med reisen var å se så mye som mulig av Alaska, besøke steder av interesse fra hundekjørings-reportasjer og kikke litt på hva hundekjørere gjør om sommeren. Mine egne hunder hadde jeg skaffet pass til, men den nyinnkjøpte mobiltelefonen med USA nettverk virket ikke i Alaska.

Lokale trapper-kenneler

Den første turen vi gjorde gikk nordover. Vi lastet to reservehjul på firehjulstrekkeren til Delena og stappet bilen full av mat og telt, primus og vanntanker, ekstra bensinkanner og så videre, og la ut på landeveien nordover langs Alaskas ”pipeline” dvs. rørledningen som bringer råolje fra nordkysten Prudhoe Bay og ned til sør. Veien er en til tider humpete grusvei, og det er ikke stor trafikk på den. Leiebil, f.eks, får man ikke at med oppover der. Vi så en turistbuss som stoppet samtidig  med oss på en shabby kafe og souvenirshop langs veien et stykke utenfor Fairbanks, der jeg gikk en tur bak husene og fant en typisk Alaska-kennel, men litt hunder hist og pist, uklart hva slags opprinnelse det var på noen av dem, noen løp løs og noen sto i bur, noen var på kjetting, og en del halve og hele sleder sto henslengt rundt forbi. Sannsynligvis ikke noen racing-kennel, snarere en lokal variant av Hillbilly. Hundene var greie nok, men virket understimulerte og lurvete.

Vel, det er mange trær i Alaska, og på grunn av permafrosten så langt nord som vi dra, var mange av disse trærne også lurvete og undersetsige. Vi reiste gjennom mange ulike stadier av skogbranner, fra skog som var brent ned året før, til for tre-fire år siden, til pågånede branner. Det var veldig tørt og varmt akkurat nå i juni. Vi krysset over Jukon-elva nesten mist i en brann som laget interessante farger på himmelen og skyene. Vi rakk en punktering før vi krysset elva, men tre sterke jenter kan da bytte hjul på en liten bil……

Dessuten badet vi i Jukon. Kaldt, men flott. Carsten hadde akkurat dradd oppover dit for å være på Fish-Camp for å fange laks sammen med Mari Hoe-Raitto og noen naboer, men vi kjørte videre nordover. Stoppestedet HotSpot hadde bensin, kafe og kunne reparerer hjul, dessuten hadde de en ulvehybrid (sa de) som var meget vennlig, og masse morsomme souvenirer av typen gullforgylt elgelort og så videre.

Coldspot noen timer seinere var neste stopp. Der hadde de ikke bensin akkurat da, så vi måtte campe mens vi ventet på forsyninger. Masse mygg er uunngåelig langs en elv i Alaska, så idyllen ble lukket ute ved hjelp av myggspray og nett. Coldspot-kennelen var også av typen lurvete, men disse hundene var i alle fall Alaskahuskier. Valper hadde de også, og svermer av mygg. Delena forsynte seg av koldbordet på kafeen, men Carolyn og jeg foretrakk grillpølser på egen grill. Litt lenger nord kjørte vi innom den lille landsbyen Wiseman, der en håndfull mennesker bor året rundt selv om det er det kaldeste stedet i Alaska. Jeg tok noen bilder av en kennel der også, disse hundene sto på hver sin løpestreng langs bakken, slik at de kunne bade i elva, sove i hundehuset sitt eller ligge på en haug og ha utsikt, alt etter som. Denne dagen myste de mot den varme sola og koste seg med utsikt. Om vinteren drev akkurat denne kenneleieren med snarefangst og jakt, så dette var ekte brukshunder.

Høyt til fjells

Nå nærmet vi oss passet over Brooks Range. Koyukuk river så ideell ut for kanoferd, vi passerte Alaskas nordligste grantre og klatret oppover i fjellene med bilen. Øverst i passet fikk vi øye på en gjeng med Dall-sauer, de er ville, og svært gode til å klatre. Bak Brooks-Range var granskogen erstattet med tundra og små vann, elver, litt snø enda, og reinsdyr og grizzly. Vi campet ved en elv og klatret opp i fjellene på jakt etter utsikt og flere dall-sauer. Etter hvert kom røyken fra skogbrannene i sør sigende nordover, og vi fant ut at vi måtte snu og kjøre tilbake de ti timene det tok før veien ble stengt. Så helt opptil nordishavet kom vi ikke. Men laangt nord for polarsirkelen……..nesten ikke folk, masse masse fjell og natur. Før vi dro badet vi nok en gang til stor glede for de tre andre turistene vi møtte…..

Fairbanks og sprint.

Vi så svartbjørn på vei sørover igjen, ,men nesten ikke noe annet, for skogbrannene var voldsomme. Jeg hørte på et foredrag om nytteeffekten av skogbrann for viltet, og ble mildere stemt overfor det voldsomme naturfenomenet. Black spruce-grantrær trenger flammer for at frø skal spire!Løvtrærne er mat for leg og andre planteetere og trenger at grantrærne tar en pause, ulv og andre rovdyr trenger mange elg og lemen for å kunne leve opp, pelsjegere trenger mye vilt; og pelsjegere har hunder!   Alaska har alltid hatt store branner, og det bidrar til økologisk balanse. Bare ikke akkurat når man sitter og puster inn  røyken, da.

Vel tilbake i Fairbanks fikk vi anledning til å besøke redaksjonen til tidskriftet Mushing, en stor hunde-slede-utstyrsbutikk  (men jeg var ikke imponert over kvaliteten på utstyret akkurat…..vi har like bra butikker i Norge….) og så ble vi med Carsten på ekte norsk kaffe og eplekakebesøk hos Mari i Salcha. Hun har både et stort flott hus, et par hytter og en vanlig kennel der man setter kosedyrene sine når man er bortreist (rabatt for mange trekkhunder, man er da tross alt i Alaska). De har også mange sprint-trekkhunder selv. Orden, oversikt og utmerkede forhold. Vi var spesielt imponert over fiske-røykings hytta til Mari! De var ikke der akkurat nå, men naboene var sprint-mushere alle sammen, og vi fikk se de flotte kennelene til Arnie Reynolds, xxxxxxx og veterinæren yyyyyyyy som eksperimenterer med hundesvømming i basseng for sommertrening.

Kenneler og turister

Vårt første møte med de store musherne var da vi tok en ekte turisttur med elvebåt på elvene rundt Fairbanks (Tanana og       mmmmmm) . Fairbanks betyr jo de fine breddene, og vakkert var det. Båten seieler forbi den enormt velholdte kennelen til Susan Butcher og Dave Monson, som kom ut og snakket til alle turisttene med mikrofon, mens valper og voksne hunder løp omkring, Susan med barn på armen, handlere som selet opp et team, og en liten demonstrasjon av kjøring med firehjuling, samt hundesvømming i elva etterpå. Elvebåten veltet nesten av alle som ville ha bilder av dette eksotiske opplegget. Susan Butcher har, som jeg fikk høre, et stort oppdrett av valper og unghunder som hele tiden selges med ”Butcher” navnet, uten at verken hun eller mannen har kjørt de store løpene de siste årene. Hun er visstnok også medeier i turistbåt-opplegget, og har egne show om kvelden der man kan besøke kennelen. Det er stor forskjell på den lille hytta hun bodde i da hun først kom til Alaska og det enorme tømmerhuset hun nå bor i, så det kommer vel noen penger inn et eller annet sted fra. På suvenirshappa ved kaien kunne man få kjøpt egne pakker med fire potesokker påtrykt ”Booties from Susan Butcher” – jeg måtte bare ha en slik. Man kunne også få tatt bilde av seg selv bak hennes slede som sto utstilt der. Lenger nede i elva hadde en annen Iditarod-kjører (………….) en innhegning der man kunne klappe hunder, se på seler, dekken og potesokker og høre litt om det å delta i Iditarod. Foredraget ble holdt hele tre gnager for tre svære grupper da jeg var der. Etterpå snakket jeg litt med henne; detter var noe de måtte gjøre for å tjene penger til de svære kennelene de måtte ha for å holde seg i teten. Og turiststrømmen er stor.

Litt seinere i turen vår; etter at vi hadde campet noen dager i Denali national park og sett både grizzly med tre unger og et ulvepar som fanget og spiste en villsau besøkte jeg en kennel til, nemlig den statlige kennelen som ligger inne i Denaliparken. Det var en nydelig kennel med en veldig hyggelig manager; alle hundene kunne klappes av hvem som helst, og de også kjørte et tursitshow med demonstrasjon av sledekjøring (de hadde satt hjul under sledemeiene). Vi snakket en del om sledekjøringens historie, og om sosialisering av valper, avl og brukshunder. Disse hundene brukes ikke i konkurranser, men deltar i patruljering av parken om vinteren. Derfor er de godt pelset, store, kraftige, og på grunn av alle turistene, svært godlynte. Dette opplegget kostet heldigvis ikke penger, og imøtekommenheten var stor da de fikk med seg at jeg skulle skrive for norske hundekjørerblader om det jeg så.

Jeff King

Sør for Denaliparken er kennelen til Jeff King. Vi fant en brosjyre som sa at det ble arrangert ”tours” dit, men greide ikke finne ut hvor de gikk fra. Så vi tok sjansen på å dra direkte. Jeg hadde med det eksemplaret av ”Mushing” der jeg hadde skrevet, og fortalte at vi ikke var så interesserte i flere ”tours” om hvordan man tar av og på seler fordi det stort sett var det vi drev med selv hele året uansett. Cali King var svært imøtekommende, og vi fikk se hele kennelen, inkludert karusellene som hundene står lenket til, den rare todelte sleden som jeff King kjørte, masse flotte valper og fire turbusser med påskrevet: ”Husky Homestead Tours”. Hler sommeren, tre ganger om dagen, tar de imot turister som betaler for å se på hundene, høre et foredrag om Iditarod og hundekjøring, og så videre. Det hele er temmelig elementært, men siden man er fleregangs Iditarodvinner er man altså en stooooor turistattraksjon. Og turister kommer til Alaska i store invasjoner av bobiler (RV: recreational vehicle) og da er hundekjøringsdemonstrasjoner obligatorisk.Billig er det ikke, det koster flere titalls dollar for en slik tur. Cali king skal ikke kjøre løp til vinteren, hun skal på college. Jeg fortalte at norsk og svensk karantene er opphevet og at vi ville bli glade hvis noen fra Alaska kom til Norge. Jeff King er invitert til et løp i Mellomeuropa med alt betalt, så med mindre vi kan finne noen megasponsorer er det lite trolig vi ser ham denne vinteren, men man kan alltids håpe.

Iditarod hovedkvarteret

Utenfor Iditarod hovedkvarteret holder Jamie Redington til. Han kjører vogn med turister på og hunder foran hver dag fra 9 til 17. Barn synes dette er spennende, han har valper de kan klappe og så videre. Inne på hovedkvarteret får jeg den oppdaterte lista over de som er påmeldt til 2005-iditarod og ser til min glede at også de to nordmennene står på lista. Hovedkvarteret er fullt av Iditarod ”gags”, alt fra bilder, videoer, postere, morsomme skilt (på mitt står det ”More stupid dogs”) og t-skjorter og fleeze jakker. Man kan bare kjøpe og kjøpe…..men det er også interessante displayer av gamle Iditarod bilder, premier, den utstoppede Togo i glassmoter, og så videre. Riktig en godtebutikk for hunde-slede-freaks. Det er tydelig at det å tjene penger på eller til Iditarod er viktig, og sponsorer av alle slag er nokså tydelige i alt som foregår. Morsomt å ha vært der, og ruta til Iditarod går jo fra Wassila der hovedkvarteret ligger, og mot Knik, som er like ”nedi gata”. 

Kennelen til Nathalie (og avdøde Earl) Norris, samt Kari Skogen og HP Norris, og ”Underdog Feed” butikken i Willow.

Dette er hundekjøringens vogge og renrasede siberian husky frelste sledehundekjøreres mekka. Siden jeg er en slik renraset freak så skal jeg nok skrive en del om dette. Men det kommer til å stå i Huskybladet. Det var to flotte kenneler med ca 80 siberian i hver, mange veldig raske valper og masse gammel historie fra hundekjøring i Alaska. Roberts Sørlies vinnerslede sto i midt butikken, og de solgte norske sparkstøttinger og Springer.

Kennelen til årets vinner av Iditarod, Mitch Seavey

Denne kennelen HØRTE vi, men vi fikk ikke se den. Den ligger i Seward, 2-3 timer sør for Anchorage, og vi hadde vært der for å padle kajakk og var våte og slitne da jeg oppdaget at den var der. Vi kjørte oppom, og fikk snakke med den ene av sønnene – kennelen markedsføres i brosjyren som en familiebedrift, og to av sønnene (som har gått på hjemmeskole!) skal kjøre i Iditarod 2005.  Men vi fikk ikke komme inn og se på kennelen uten å betale for en ”tour”…….som også omfattet en tur med en firehjuling. Jeg var ganske lei av slike ”tours” på den tiden og orket ikke tilbringe en  time (med våte bukser, sokker og goretexjakke)  med å høre nok en elementær gang om seler og sleder, ei heller kjøre vogn; og ”touren” hadde allrede startet et kvarter før- Vi forsøkte å forklare at vi var ganske vant til å se på kenneler nå og at vi skulle skrive om det og at vi var fra Norge og alt det der, men nei…..men han sa at faren skulle til Norge til høsten (noe vi selvsagt visste siden han er hovedattraksjonen på hundekjørerseminaret i Hakadal),  og foreslo at vi kunne intervjue ham der. Det sa vi at vi hadde tenkt, men at det hadde vært gøy å kaste et blikk på kennelen også. Men det fikk vi altså ikke. Jeg kunne vel godt betalt, men jeg fiksa altså ikke den gruppeomvisningen. Souvenir-sjappa der var grei nok, man kunne kjøpe kart over Iditarod traseen signert av Seavey for ganske mange dollar, og kart signert av mange deltagere for enda flere dollar, og de vanlige t-skjortene (Seavay, 2004 winner …..). Men vi har jo allerede for lenge siden sikra oss Robert signatur og glade smil, så vi tenkte vel at vi roper et ekstra hurra for vår hjemlige vinner og bøyer oss enda mer i støvet for hans prestasjon som ”amatør” og vinner i møtet med denne formen for sommer-promotion som sikkert er spennende for turistene men litt vel elitistisk of fjernt (far-fetched?) for oss som fremdeles må tenke på naboer, jobb og rabatt på for og id-merking for å få det hele til å gå rundt. Jeg vet ikke om Robert Sørlie – som holdt årets flotte søttendemai tale i Hurdal - er klar for å kreve en femtilapp for en rundtur på tunet i Jeppedalen, men det kan vel kanskje ha noe for seg, det og?

Jeg har forresten fått meg et nytt klistremerke på den rustne hunde-bilen min: My other car is a dog-sled – men egentlig ønsket jeg et skilt der det sto: Min andre slede er en bil…….!